Meny
Livet og døden
Den eneste virkelige grunn jeg hadde for å leve var at jeg ikke hadde noen grunn til å dø.
Kilde:
Kulisser (1966), Ventetid.
Del av:
Da han snudde seg trodde jeg, man kan altså ikke slutte å håpe, jeg har da lest om mennesker som har levd ute mat og drikke i to uker, men det var vel fordi de ville leve, av helt spesielle nær sagt prinsipielle grunner, de trodde kanskje at døden er en tilstand, at døden er en forlengelse, eller kanskje de hadde noen som ventet på dem, akkurat som Joachim som sa at jeg kunne ikke ta livet av meg av hensyn til Ruth, jeg vet at det høres ut som jeg tillegger meg selv stor betydning, men det er ikke jeg som gjør det, det er Ruth - men jeg har ingen slik grunn, den eneste virkelige grunn jeg hadde for å leve var at jeg ikke hadde noen grunn til å dø, for jeg hadde det ikke vondt, ikke så vondt, jeg hadde det ikke godt heller, men det er av mindre betydning i den forbindelse, dessuten trakk jeg veksler på fremtiden, alt det bedre som skulle skje en gang, håpet altså, håpet overlever alle erfaringer, til slutt håper man på om ikke annet så på slumpen, på en urimelig tilfeldighet.
Mer om:
Kjell Askildsen
Nasjonalitet: norsk
Tittel: forfatter
Levde: 1929 - 2021