Suzanne Brøgger

Alle melodier i moll er forbudt. «Ha en fortsatt god dag!» sier folk til hverandre, for å stenge for muligheten at dagen slett ikke er god.

Hva skal vi med alle de ødeleggende forventningene, som noen alltid lever høyt på, på bekostning av andre?

Andres forventninger til meg har alltid vært til det store og vidunderlige. Men for meg selv har livet egentlig mest vært en kamp for det alminnelige.

Jeg har ikke hatt noen grenser, så jeg har latt alt mulige skje uten å løpe min vei eller velge det vekk.

Kjærlighet er når jeg ser bort på divanen og oppdager at han fremdeles ligger der etter seksten år.

De aller fleste kvinner som stikker av for kortere eller lengre tid, har som regel gjort maten klar i en ildfast form med beskjed om at den bare skal varmes.

Det finnes ikke noen verre skyld enn det man skylder seg selv fordi man har holdt seg for god til å leve.

Det livet som går igjennom meg, fins i aller høyeste grad.

I arbeid, vennskap og kjærlighet må man aldri måle og aldri veie, men gjøre sitt aller beste.

Lykketilstanden er jo nettopp helt befridd for hvem man er.

Jeg har hele mitt liv gitt mennene en sjanse til å representere mennesket på jorda, men nå har jeg gitt dem opp.

Jeg innså at det er jo ikke så merkelig at vi har finanskrise og klimakatastrofe. Et enkelt kikk inn i et herretoalett forklarer det hele; ingen omsorg for andre, ikke noe hensyn til de som kommer etter, bare her og nå, infantilt svineri.