Sigbjørn Obstfelder

Jeg tror at naturen har sitt deiligste liv, når den blekner. Intet dør så vakkert som blader. I de varmeste, vakreste farger jorden eier, kler de seg.

Hver kvinne på jorden har blandet sin ånde
med rosens duft, har visket, mens leben skalv,
de søte ord, de hete ord, som ingen kjenner,
ingen uten rosen, der selv er den heteste skjelven.

Tror du,
tror du at venner møtes på nye kloder?

Jeg holder av natten. Det er som om natten ikke skulle være til. Evig prekes det om solens og dagens prakt. Javisst har de prakt for øye og sans. Men der er også i oss kamre som sollyset ikke når, men som kun natten tør liste seg inn til.

Spennet mellom før og nå. Hvorfor kan jeg ikke radere vekk alle pletter på min sjel?

Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underlig ...