Roy Jacobsen

Store generasjoner norske arbeiderbarn i årtiene etter krigen fikk beskjeden fra sine foreldre: «Du må ikke bli som meg. Du må bli noe mer enn meg.» - Det er en veldig besværlig beskjed å få når mamma og pappa er heltene i ens liv.

For det som ikke skjer, er det ingenting å lære av.

Å mene noe er som å kaste en terning og telle prikkene.

Du kan ikke stole på en fyr som flirer når han burde grine.

Det er en ting som er veldig spesielt med Norge. Og det er at vi skulle gjøre veldig mye av det som allerede var gjort ellers i verden på mye kortere tid.

Vi skal på død og liv ha de samme meningene. Men vi trenger jo ikke det! Jeg tror vi har veldig godt av dette innslaget av våre nye landsmenn, selv om det har påført oss utfordringer. For da må vi tenke gjennom hvem vi er, hva det er vi står for, hvorfor vi blir irriterte og hva det er vi ikke liker. Samtidig må integreringen skje uten at vi kompromisser på våre demokratiske verdier.

I Norge verdsettes du fordi du er sistemann som lykkes med noe gammelt. Ellers i verden verdsettes du fordi du er den første som lykkes med noe nytt.

Hvis nynorsken gjør krav på å være en vernet bedrift, har den ikke livets rett.

Det er alltid stillheten som setter verden i et annet lys enn dens eget.

Men hovedsaken er at når landet nå forandres, kan vi selv bestemme i hvilken retning - om vi skal la oss provosere inn i et hardere spor, av en forskrudd nasjonalist uten nasjon, eller om vi skal velge vår egen vei.