Pablo Neruda

Alt må bli mellom oss,
dag, mellom din klokke
og min hemmelighet.

Hjemme hos meg har jeg samlet små og store leketøy, og uten dem kunne jeg aldri leve. Det barn som ikke leker, er ikke noe barn, men den mann som ikke leker, har for alltid mistet barnet som hadde sin bolig i ham, og som han kommer til å savne sårt.

Menneskemassene har vært mitt livs store lærer.

En slik høytidelighet ved de helt store anledninger vil kan hende alltid overleve. Det kan se ut som om menneskene trenger den. Selv ble jeg likevel slått av en viss komisk likhet mellom denne oppmarsj av fremragende prisvinnere og overrekkelsen av stipendier på en liten provinsskole.

Jeg er en del av det flertall som betyr alt, jeg er et blad på det store mennesketreet.