Nils Collett Vogt

Straks somren er endt,
blir løvet tent.

Er så forunderlig glad i kveld,
at jeg går her og nynner med dempet røst,
for jeg er lyng på uryddig fjell,
som flammer hetest mot regn og høst.

Det er alt blitt sent på høsten.
Luften dirrer ikke mer.

Jeg ser på de blodige asper,
jeg ser på den gule bjerk.
De svever så lett som soler,
når dagen er høy og sterk.

En vet jeg her på jorden,
som jeg tilbunds kan like ...
Mest ligner hun en blåveis.
Du søte, lille pike!

Vårt liv er kun en drøm,
som risler forbi.

Skinner månen hos deg?

Fra overmot og skråsikkerhet til nederlagsfølelse er veistykket kort.

Min hjerte er varmt av vinen.

Gåseunger,
vårens første.
Stråletunger,
å, så tørste!

Gåseunger,
vårens lubne, egne unger!