Lars Saabye Christensen

Og med kunst mener jeg alle disipliner som skaper noe av ingenting, eller noe annet av noe, altså det motsatte av terror, som skaper ingenting av alt. Og uansett om kunsten støter fra eller trekker til, så setter den i gang, setter noe i gang. Og når det først er gjort, kan det ikke stanses. Jeg gjentar: Kunsten kan ikke trekkes tilbake. Den kan ikke tas ut av verden igjen og tro at verden blir den samme som før, før kunsten.

Det er de vakreste kvinnene som blir sittende som veggpryd.

Han er så liten at alle ser ham.

Det å skrive en oppfølger er på mange måter en litterær risikosport.

Når alt kommer til alt er begreper som sant-usant ubrukelige i litterære sammenhenger, det handler om troverdig eller utroverdig.

Hvis litteraturen ikke fantes, ville mange tanker forbli usynlige.

Hvorfor er det ingen som klipper livet? Hvorfor kan vi ikke sette oss ned en gang i året, se gjennom opptakene og klippe bort det smertefulle, det pinlige, alle de dårlige scenene? Svaret er enkelt: Fordi livet ikke blir vist om igjen.

Livet er den tiden det tar å dø.

Livet er en veksel som aldri blir innfridd.

Livet er et tomt svømmebasseng.

Jeg satte meg i stolen ved vinduet, og tenkte at det går an å være lykkelig, det var ikke så vanskelig likevel, det var bare så uvant og lykken var en forvirrende bukett å holde.

Jeg gasset meg et øyeblikk i lykke.