Kathrine Aspaas

Livet jobber på spreng i julen. Kaster oss inn i et hav av minner, lukter og følelser. Det er derfor den er så deilig. Og så vond.

Livet tar ikke juleferie.

Vi er mennesker. Vi kjemper, vi sliter, vi dummer oss ut, vi faller, og vi reiser oss som regel igjen.

Avvist. Latterlig. Menneskets innerste redsel. Men havner vi der, kan vi trøste oss med at vi i alle fall forsøkte. Vi overlever avvisninger. De gjør vondt, men det er mer smertefullt å brenne inne med gaver som aldri finner en mottaker.

Hvor mange føler seg hjemme i en debattkultur der harde argumenter, skarp sarkasme og skuddsikre vester er blant idealene?

Den absolutte frihet er retten til å dumme seg ut.

Jeg trener på å ta et skritt tilbake før jeg dømmer andre.

Hvis vi elter og knar litt, så kan følelser forvandle seg som gråstein til gull: Misunnelse til beundring, sorg til kjærlighet.

Jeg håper og tror at det finnes en heks i oss alle.

Nei er for viderekomne.

Mennesker som leker har ikke tid til å ta livet av hverandre. Ikke har de lyst heller. For hvem skal de da leke med?

Perfeksjon er ikke en grunnverdi for meg. Mot, derimot, er det, og motet kommer ikke uten feiltrinn og tabber.