Herman Wildenvey

Man lever og lærer en masse,
man blir filosof og poet,
og ender i øverste klasse
og vet at man ingenting vet.

Min ungdom, du var et vidunder, en aldri hvilende vår,
men nu skal jeg altså ta avskjed og avvente sølvstenkt hår!

Jeg dvelte så ofte ved slike
smilende liljetjern.
Og kveldende sol uten like
smeltet mitt viljejern.

Nynner du sangen om høsten med,
finner ditt hjerte fred.

Nu klokker ringer
med bud om freden ...
Og julens høytid på hvite vinger
helt stille synker
innover leden.

Til hjem og kammer
er julen kommen.
Og tent er tusen blanke flammer
som lys fra oven,
fra helligdommen.

Kjærlighet kommer som sendt fra Gud
åpenlyst og i smug.
Kommer og pynter hver blomst til brud
med perler av sol og dugg.

Nu går jeg langt borte og dikter i kveld
et brev som i stumper skal rives.
Men ber du meg komme så kommer jeg selv
for kjærlighet kan ikke skrives.

Spør ikke om kjærlighet varer.
Det vet du den ikke gjør.

At mitt liv har lyse stunder er aldeles ingen spøk!

Lykkelig den som i såtid sår
uten å ense hva fold han får
når høsten kommer.

Det var solskinn på min sommerø i morges henved fire.

Imorgen heter vårt idag - igår,
og all vår fremtid heter fortid siden.
Men det forklarer, at hvert nu vi når,
er selve evigheten midt i tiden.