Gunnar Staalesen

Døden er en brutal bilfører. Den meier deg ned, konstanterer at oppdraget er fullført og kjører uanfektet videre.

Novembers matte lys lå som en hinne over landskapet, og ingen smektende fiolintoner lokket seterjenter frem fra sine søndagsgjemmesteder. Men så var det også tirsdag.

Noen timer senere hadde natten fanget meg inn, og neste morgen er alltid en nyhet. Om den er god eller dårlig, vet du ikke før du har fått den.

Sahara hadde fått en filial i munnhulen min.

Våren pustet innover byen, og menneskene ble drevet gatelangs med en ny oppspilthet i kroppen, på vei mot mål de ennå ikke visste noe om, men bare ante.