Tjueandre juli

De siste ordene er de vanskeligste. Alltid. Etter det aller siste ordet er det ikke mer. Bare et punktum.

De har døden i ryggen, men går videre - inn i livet, inn i fortsettelsen.

Da ordene forsvant, var det likevel noen som fant dem – ordene som trøstet, ordene som inspirerte, ordene som ga håp. Da motet sviktet, var det likevel noen som turte. Da tårene rant, var det noen som holdt igjen sine egne, og heller tørket en venns.

Men hovedsaken er at når landet nå forandres, kan vi selv bestemme i hvilken retning - om vi skal la oss provosere inn i et hardere spor, av en forskrudd nasjonalist uten nasjon, eller om vi skal velge vår egen vei.

Vår eneste støtte
til mening og trøst,
er at alle vet dette
er helt meningsløst.

Han tok noen av de vakreste rosene våre, men han kan ikke stanse våren.