Tjueandre juli

Mens vi spreller i tiltaltes nett av fanatisme og konspirasjoner, blir livet stadig vanskeligere å leve for de som svømte i land.

Jeg forstår nå, at ingen andre kan forstå. Vi kan bare forestille oss.

I dag vet vi at vennskap og samhold ikke bare var svulstige ord for dem. Det er like hjerteskjærende som vakkert å høre overlevende fortelle om hvordan ungdommene tok vare på hverandre da ondskapen gikk i land der vennskapet hadde slått rot.

Det er blomstene som gjør det sterkeste inntrykket. De er så små. De strekker seg mot himmelen, som nådeløse påminnelser om alt det vakre han tok. Som smertefulle bekreftelser på at verden likevel går videre.

De siste ordene er de vanskeligste. Alltid. Etter det aller siste ordet er det ikke mer. Bare et punktum.

De har døden i ryggen, men går videre - inn i livet, inn i fortsettelsen.

Da ordene forsvant, var det likevel noen som fant dem – ordene som trøstet, ordene som inspirerte, ordene som ga håp. Da motet sviktet, var det likevel noen som turte. Da tårene rant, var det noen som holdt igjen sine egne, og heller tørket en venns.

Men hovedsaken er at når landet nå forandres, kan vi selv bestemme i hvilken retning - om vi skal la oss provosere inn i et hardere spor, av en forskrudd nasjonalist uten nasjon, eller om vi skal velge vår egen vei.