Terrorisme

Det var religionens makabre karneval som fortsatte å gå. Det var menn som med sine forknytte gester uttrykte terroristens parole: Jeg vil dø mer enn du vil leve.

Det er bare en måte å bli trygg på: Vi må inngå samliv med fare. Vi må godta at det forferdelige kan skje. Hvis vi forventer null risiko og total beskyttelse, blir vi evig redde. Absolutt trygghet er umulig.

Det er naivt å fortsette å tro det beste om de verste.

Måtte Gud forby at noen skulle sprenge seg midt på den travleste handlegaten i Oslo. Hvem kunne vel ikke blitt drept der? Det kunne være Brynjar Meling, Geir fra Nettavisen eller min datter.

Vi er alt for naive i Norge.

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22. juli 2011 vil blø i språket vårt, være et blodig blad i kalenderen og et blodbad i hukommelsen. Fra nå av er det før og etter.