Gud

Gud går den i møte som søker Ham, og avviser den som avviser Ham.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

Aahhh! fandtes der da ikke en større og bedre og retfærdigere gud som kunde slaa mig denne gud til jorden og styrte ham ned til satan i helvede hvor han hørte hjemme!

Gud skaper alt av intet, og alt hva Gud skal bruke gjør han først til intet.

Hvordan kunne Gud gjøre dette mot meg etter alt jeg har gjort for ham?

For mange er ordet «gud» en referanse til barndommens forestillingsverden som man har forsømt å oppjustere i takt med sin intellektuelle utvikling for øvig.

En gud som kan forstås, er ikke en gud.

At der oppi ein sky, eller i ein tretopp, skal finnast ein arrig mannsperson eller for den del ei sterk og fyndig kvinne, som seier Skal! Skal ikke! Nei, nei.

Den som oppgir Gud, slukker solen for å vandre videre med en lampe.

Om jeg ikke hadde noe annet bevis, ville tommelen min være nok til å overbevise meg om at Gud finnes.

Gud er død.

Vi har avvist Gud. Da må vi finne noen som kan oppfinne livsverdier. Om Gud ikke eksisterer, er mennesket fortapt.