Blomster

Når hadde vel blåveisen sitt på det tørre?
Den stod under snøen og visste: Jeg gror!

Hun bærer blåveis i sine hender,
den første hilsen fra vårens muld.
Hun møter meg som en venn hun kjenner,
og står og smiler så tillitsfull.

Det er b l o m s t e n e jeg elsker,
det er b l o m s t e r . . . ikke deg.

Jeg er Sarons rose, en lilje i dalene.

Og blåklokkelydene kimer så svake
fra skogens kapell.
Det er som jeg elsker og elskes tilbake
av alt her i kveld.

Hvem kjenner rosens vei mot blomst fra knopp,
og hvem forstår at kimen ble til kropp?

En visdom som ikke kan leses i bøker, kan leses i roser.

Det blir åtte - åtte roser som vil tørste efter å få være nu
hos den niende og største ville rose - som er du.

Balderbrå og akeleier
nikker søsterlig tilbake
når en liten pike neier,
og de sterke menn blir svake.

Jeg synes at blomster i seg selv er et av tilværelsens største mirakler.

Blomster er til for å være
vakre.
Mennesker er til for å være
gode.

Blomster blomstrer, selv om ingen ser på dem.