Anger

Nå til dags dør de fleste mennesker av en slags snikende sunn fornuft og oppdager først når det er for sent at de eneste ting man aldri angrer på, er ens feil.

Det burde være en prøvetid for alle som ville forandre seg. Man burde ha en angrefrist hvis man ikke likte den man ble.

Frykt ikke for tidens furer på din panne, men frykt for angerens furer i ditt hjerte.

Hvorfor er det ingen som klipper livet? Hvorfor kan vi ikke sette oss ned en gang i året, se gjennom opptakene og klippe bort det smertefulle, det pinlige, alle de dårlige scenene? Svaret er enkelt: Fordi livet ikke blir vist om igjen.

Jeg har følt den anger, den redsel vill, som kommer når sjelen er satt på spill.

Mange mennesker setter heller sin ære i å angre sine synder enn i å unngå dem.

Kunne man tilgi, og så angre i ettertid, som når man gir bort en gave man egentlig ikke har råd til?