Karl Ove Knausgård

Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.

Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av kleshengeren og faller ned på gulvet.

Problemet er jo ikke så mye at verden setter grenser for fantasien, som at fantasien setter grenser for verden.

Så vi en bra film, virvlet den opp noe i oss og satte ting i bevegelse, for slik er det jo, verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg.

Å forstå verden er å stille seg i en bestemt avstand til den.